Hvordan har du det egentlig?

Veldig bra? Ikke bra?

Vet du hvorfor? Ikke alltid, tipper jeg.

Her er en smart måte for å finne det ut.

Den kalles Toleransevinduet.

Når du vet litt om dette, så blir det lettere å skjønne

hvorfor du noen ganger er skikkelig gira.

Eller kjempesint.

Og andre ganger, helt på bånn.

Alle mennesker har det sånn nemlig.

Og Toleransevinduet handler om hvordan du ser på verden.

Når du er midt i ruta ser alt fint ut.

Fullskjerm.

Sylskarpt.

Du får med deg alt som skjer.

Og skjønner alt, og alt er greit.

Men hvis det er noe som stresser deg,

eller du er redd for noe

og hjertet dunker.

Da kan det kjennes ut som du vokser

og liksom er over Toleransevinduet.

Uten å se ordentlig.

Kanskje du blir sur og kranglete.

Eller bare stikker av fra alt.

Det kan gå andre veien også.

Da bare synker du ned til du ikke klarer å se ut lenger.

Eller orker å gjøre noen ting.

Og særlig, hvis du har opplevd vonde ting i livet ditt

Selv om det er lenge siden, er vinduet smalere og alt blir enda verre.

Da er du på en måte programmert til å se etter fæle ting.

Uansett, når du er utenfor Toleransevinduet ditt

oppfører du deg annerledes enn du ellers ville.

Ja. Ganske dårlig.

Og det som gjør det så utrolig vanskelig,

er at menneskene rundt deg

Foreldre, lærere, venner.

Ingen av dem skjønner hva som skjer.

De tror du er slem, eller sær, eller lat.

Eller kanskje at du ikke liker dem.

Da skal du huske Toleransevinduet.

For nå som du vet litt om hva det er,

kan du kanskje finne din egen måte å komme deg midt inni det igjen.

Kanskje bare puste rolig,

kanskje høre på musikk du elsker

kanskje snakke med en voksen du stoler på.

Eller finne på noe som bare du vet om.

Og kanskje hjelpe andre å komme inn i sitt eget Toleransevindu når du skjønner at de er langt utenfor.

Bare ved å være rolig

og snakke med dem

og vise at du bryr deg om dem.

For det å være sammen med andre er ofte det som hjelper aller best.